Jeg er midt i en konfrontasjon med meg selv. Jeg har lyst å bruke penger på en liten papirbit som jeg ikke får brukt til neste år - som jeg kanskje aldri får anledning til å bruke, nettopp fordi jeg har planer om Latvia. Metallica billett. Jeg trenger det, jeg kjenner at jeg trenger den lille men så verdifulle papirlappen hvor det står ''Metallica, Oslo Spektrum 30.07.2009''. Noen der ute som forstår meg? Jeg er midt i en konfrontasjon her liksom. Jeg kàn, men - tenk om jeg går glipp av alt? Hvor er gleden da? Skal jeg dra til Stockholm for å få tilfredstillt min lengsel? Åh, kjære vene. Selv-konfrontasjon er ukult, og ikke minst unødvendig. Jeg hater det, og Metallica, jeg elsker det!
''The day that never comes - Metallica.mp3"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar